Når ting ikke går helt etter planen…

Det er noe som heter: «Plan your work – work your plan». Og jeg er grådig flink på å planlegge… Men så var det dette med å følge planen da…

Etterhvert har jeg forstått at det riktigste for meg er å planlegge litt mindre… for da blir jeg litt mindre frustrert… når jeg ikke får gjort det jeg har planlagt… og jeg får tid til å GJØRE litt mer…

Men hva med alle som sier at den eneste måten å komme noen vei her i livet, er hvis du setter deg mål (gjerne såkalte «hårete» mål) og planlegger flere år frem i tid? Tar de feil?

Jeg tror at for noen er det riktig, men ikke nødvendigvis for alle. Og uansett hvor mye mål du setter deg, og hvor mye du planlegger… dersom det ikke følges av HANDLING (nei – jeg mener ikke shopping… 😉 ) kommer du faktisk ingen vei!

Jeg planlegger fortsatt, men nå i store trekk. Det som er viktigst er bare at jeg har oversikt over de ting som til enhver tid MÅ gjøres, dvs. avtaler jeg har, oppgaver med deadline, regningsbetaling, m.m. Så får det andre tas litt etter litt, og da har jeg samtidig anledning til å «være til stede i eget liv», dvs. ta en del ting på sparket.

Min plan for denne uken var: Mandag: få alt i orden på det nye kontoret (vaske av støvete møbler, vinduer og gulv, og sette på plass alt jeg hadde med så langt). Tirsdag…, osv…

Sånn så det ut når jeg kom på kontoret. (Bildet er tatt fra gangen utenfor, gjennom vinduene.) Møblene var kommet inn på lørdag, etter god hjelp fra min bror, svigerinne, niese og hennes kjæreste 🙂 Nå var det bare resten igjen…

For det første hadde jeg jo glemt å ta med i betraktningen at jeg hadde en del ærend på vei til kontoret, og de fleste butikker åpner jo ikke før kl. 10… Ok – så kom jeg i gang litt senere enn planlagt, men fikk gjort noen andre ting først. Ingen krise 🙂 og ingen unnskyldning for å la resten være…

Det er jo ofte sånn for en del av oss (ja – jeg har absolutt vært der…) at når planene våre «krasjer», så depper vi litt og finner «gode» unnskyldninger for å utsette resten også… Men når ikke planene lenger er like viktig – ja, da var det bare «pytt, pytt», og så gikk jeg i gang.

For det andre… når man har en dårlig rygg – og min har vært spesielt kranglete i det siste, er det ikke bare å vaske og sjaue rundt på tunge ting. Møblene jeg har på kontoret er plukket ut med tanke på hva jeg hadde behov for, de var rimelige og derfor helt supre. Meeen… da de var kjøpt på bruktutsalg fra lokaler med mye byggestøv, er det faktisk en del jobb.

Jeg måtte revurdere – hvor viktig var det egentlig at hele kontoret ble strøkent i løpet av mandagen? Faktisk ikke viktig i det hele tatt. Det jeg trengte var en plass å sitte for å jobbe, resten av kontoret kunne vente en dag… eller flere…

Arbeidsplassen har jeg fått. Dette hjørnet har blitt riktig koselig – med det aller viktigste av alt: en orkide 🙂 og så rosebildet som jeg fikk av en venninne på Facebook når jeg annonserte første blogginnlegg. Skal etterhvert finne en ramme til det, men foreløpig henger det på veggen som det er.
«Petimillimeter-Anne» har etterhvert blitt litt mindre nøye på ting 😉

Her ved skrivebordet mitt har jeg god plass til å skrive blogg, gjøre de «kjedelige» kontortingene, være kreativ, ta telefoner og – faktisk – nyte livet. For det gjør jeg. Selv om jeg er på jobb, nyter jeg livet. Det er en glede å være her, for her kan jeg sette i gang med det jeg brenner for, det som er viktig og riktig for meg å jobbe med. Og da blir man glad 🙂

Så på mandag – når jeg hadde fått arbeidsplassen min, satte jeg i gang med kontor-oppgaver. Det fortsatte jeg også med på tirsdag, mens kaoset fikk lov til å stå. Og det til og med når alle som går forbi i gangen utenfor kan se det…

Onsdag tok jeg «fri» fra kontoret, for å følge en tante til sitt siste hvilested. Hun var den nest siste gjenlevende av en søskenflokk på 10 – min fars søsken. Naturligvis er det trist når noens liv er slutt, og særlig for den nærmeste familien, men min tante rakk akkurat å runde 95 år og var mye syk siste tiden. Da kan vi vel si at hun fortjente å «reise videre».

Nå er det en igjen – en tante som er 90 år.  Hun var så heldig å komme seg hjem før streiken i Norwegian satte i gang – fra en jobb i Trondheim dagen før… De fleste av de andre søsknene var ganske så spreke og ble relativt gamle, så om jeg slekter på min fars familie, blir det mange år til jeg slutter å blogge… 😉

Men – tilbake til planlegging og prioriteringer… Nå er det torsdag… Skrivebordshjørnet er i orden (se bildet over) og her sitter jeg nå og skriver. Resten av kontoret er akkurat like kaotisk – bare se dette bildet…

Likevel – prioriteringen sa: Blogginnlegg 🙂 Og så er det også noen som trenger en prat litt senere i kveld, så kanskje blir det ikke ryddet mer på plass før i morgen eller lørdag. «So what?» Det viktigste er at jeg er kommet i gang her, jeg gjør de tingene som er virkelig viktig, og jeg kooooser meg 🙂

Utfordringen består naturligvis i at jeg ikke utsetter de kjedelige tingene (vasking og rydding) for lenge… for da blir det plutselig noe som virker forstyrrende og en stor bøyg å komme over…
Poenget her var bare å få frem at alt trenger ikke være «perfekt» rundt oss for at vi skal sette i gang med det vi egentlig ønsker å gjøre.

For hvis vi alltid skal vente med å sette i gang til alt rundt er perfekt… da blir lite gjort. Et «slagord» jeg har hengende ved skrivebordet mitt hjemme som jeg forsøker å leve etter, lyder som følger: «Successful people start before they feel ready.»

Med det vil jeg ønske deg en flott slutt på uken og en nydelig helg 🙂 Kanskje er det NÅ du tar spranget og gjør det du har lyst til – selv om ikke alt er helt perfekt rundt…