Det lille kontoret – og ballongene

I forrige blogginnlegg skrev jeg om «det store kontoret», dvs. naturen, og for meg er det spesielt sjøen som gir energi. Denne gangen vil jeg skrive om «det lille kontoret», nemlig det «ordentlige» kontoret mitt. Her jeg nå sitter og skriver blogginnlegg 🙂

Nå er det fredag ettermiddag, og en begivenhetsrik uke går mot slutten. Sporene etter «innvielsesfesten» på mandag på mitt nye kontor – ballongene – har jeg nå samlet på veggen. (De var plassert utenfor.)

Midt mellom ballongene henger et maleri med et flott naturmotiv. Det er malt av min venninne Marete Lund Bakke, fra tiden før hun begynte med Marete’s GarageART og motivlakkering på biler, m.m.
(Kjendis har hun visst også blitt, har jeg hørt – jeg så en liten reklamesnutt fra Fjorden Cowboys på TV, og der var jammen motivet hennes 🙂 )
Jeg anbefaler henne om du vil ha motiver lakkert (men hun er ganske travel om dagen.) Du finner henne på Facebook.

Men tilbake til maleriet og innvielsesfesten… Da jeg først fikk dette bildet for en del år siden, var det faktisk vanskelig å se på det. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Helt til min mor sa at det minnet om min far… Selv om det da var rundt 2 år siden han døde, ble det likevel sårt. (Han gikk ikke rundt ved fjell og elver med en stokk, men en fiskestang…)

Sånn er det med oss mennesker – noen ganger «venter» vi med sorgen, og så kan det være noe som minner oss om det vi har mistet. Sånn var det for meg. Sårt var det også fordi min far aldri ønsket noe særlig oppmerksomhet for egen del. Han ville ikke at vi skulle gi ham noe, eller feire ham.

Når jeg nå fikk et kontor å jobbe på, som jeg fikk leie fra 1. mars, passet det bra å legge den «offisielle» åpningsdagen til 16. mars. Det var nemlig min fars bursdag, og på den måten kan jeg feire dagen hans hvert år fremover, fordi den også er min dag. Det blir litt sånn: «Æddabædda – nå lurte jeg deg» til min far 😉

Og feiring ble det. Noen fra huset og noen utenfra, feiret sammen med meg og delte gleden. Og – som vanlig – glemte jeg helt å ta frem kameraet, før siste slutt… Beate og Bjarne stilte heldigvis sporty opp, og ble foreviget i samtale-kroken.

Disse to er et godt eksempel på at sosiale medier kan være topp. Jeg hadde kun «truffet» Beate på Facebook, før de kom til meg på åpningen, og likevel var det akkurat som å treffe gamle kjente. Likedan var det med noen jeg traff på seminar i Drammen på tirsdag. Det å utvide nettverket, gjennom først og «treffes» på sosiale medier, er faktisk ikke så dumt.

Men av og til treffer man nye mennesker «i virkeligheten» først, og det skjedde på torsdag, gjennom en felles bekjent. Da synes jeg det er greit å holde kontakten på sosiale medier etterpå, for ellers blir det ofte med det ene møtet og så mister man kontakten.
Ja – du har gjettet riktig – jeg digger faktisk sosiale medier – til en viss grense…

Det jeg derimot ikke digger… er å blåse ballonger…
Jeg har i lengre tid tenkt at jeg må begynne å trene, først og fremst på grunn av en rygg som krangler. Det å blåse ballonger, overbeviste meg også om at jeg kanskje burde vurdere å trene litt kondis…

Jeg elsker å gå turer, både langsomme og varierte turer i skogen, og raske turer langs veien. Som oftest er de på rundt en time eller mer, så blir vel egentlig ansett som i «relativt» god form… men… Det var den treningen da… og jogging…

Faktisk er jeg veldig flink til å tenke på det jeg skal gjøre… Gjennom det siste halve året, har jeg tenkt maaasssse på å trene… Og jeg har i alle fall gjort noen forberedelser… Treningsbukser har blitt innkjøpt, og sist uke var turen kommet til nye joggesko.
En jentegjeng jeg kjenner reiste til Roma for å løpe maraton denne helgen, så da blir man jo litt inspirert til å gjøre mer enn å tenke…

I dag tok jeg DET STORE SKRITTET og meldte meg inn på et treningsstudio (Klapp på ryggen til meg 🙂 ) Kampanje hadde de akkurat nå, med fri innmelding og bag på kjøpet, så da måtte jeg jo bare gjøre tanke til handling… og dette er beviset.